Behandlingen

Beboerne ved Finnmarkskollektivet har det til felles at de har hatt en rusmiddelavhengighet som har hatt alvorlige følger for dem. Det er rusfrihet i Finnmarkskollektivet og det har strenge konsekvenser å ruse seg under oppholdet. Men, hva er det da man skal ha behandling for dersom man er rusfri under oppholdet?

Rusmiddelavhengige er forskjellige

Rusmiddelavhengige er forskjellige. Bakgrunnen for at de begynte å ruse seg er også forskjellig. Noen har ruset seg siden de var ganske unge, og de har få eller ingen erfaringer med å leve uten mulighet til å ruse seg. Vanligvis var rusbruken en positiv opplevelse i starten. Først etterhvert manifesterte ulempene seg: Dårlig konsentrasjon, dårlig hukommelse, nedsatt fokus, dårlig økonomi, kriminalitet, abstinenser og sug etter stoff. Det som ofte ble opplevd som positivt ved stoffet: selvtillit, kontroll og lykkefølelse ble vendt til det motsatte: nedsatt selvfølelse, dårlig kontroll med tilværelsen, avhengighet og ulykke. Likevel er det mange som fortsetter å tro på at stoffet er uunnværlig. De kan ikke se verdi i et liv uten mulighet for stoff. Og opplever at de ikke får noe til uten å føle styrken ved rusen. Og kanskje til og med at de er mest seg selv når de er ruspåvirket.

Forførende rusmidler

Nesten alle rusmidler har evnen til å forføre den som bruker stoffet. Man tror på at stoffet hjelper. Setter så stor pris på stoffet at det nærmer seg et symbiotisk forhold,  noe som utelukker andre seriøse relasjoner. De fleste som bruker et stoff idealiserer nettopp det stoffet som de bruker, og den tilstand stoffet bringer dem inn i. Ofte i motsetning til andre stoffer som ikke vurderes å være nær så gode. Det stoffrie livet devalueres ofte tilsvarende: det er ufritt, kjedelig og grått.

Veien til å innse og føle at stoffenes ”verdi” er falsk,  at rusen er uten egentlig verdi og at det stoffri liv er større, rikere og bedre enn den tomme rus, er ofte lang. Selv om en slik innsikt oppnås kan det være en lang kamp å tilkjempe seg de ferdigheter som et normalt liv krever. Disse ferdigheter gjelder flere områder: relasjonsferdigheter, konsentrasjonsferdigheter, evne til å holde ut, evne til å romme følelser, evne til å tåle ubehag, evne til å være oppmerksom på de muligheter man har. Man har ofte ingen erfaring med å være engasjert i noe uten for seg selv, har få erfaringer med konkrete arbeidsoppgaver og med å ta ansvar for at arbeidsoppgaver må gjøres.

Motivasjon

Kampen for å oppnå ferdighetene blir enda lengere når man i tillegg må slite med motivasjon til å kjempe. Hvorfor kjempe når man ikke har tro på at det er mulig og ingen tro på seg selv?

Som det fremgår er det mange problemområder som må adresseres i behandlingen. Det er bruk for en forståelse av bakgrunnen for rus, en analyse av rusens påvirkning av synet på rus og synet på rusfrihet. Vilje til å handle mot de idealiserte forestillinger og for et liv i overensstemmelse med ens sanne verdier og mål. Det krever trening og støtte i en lang periode for å oppnå dette og til å overvinne indre motstand og sviktende motivasjon.

Ved Finnmarkskollektivet støtter vi beboerne ved å tilby tett kontakt til en miljøterapeut og til ulike fellesskap. Her vil man få erfaring med å leve med andre, med å delta i felles aktiviteter, forholde seg til regler og rammer og til å ta ansvar som er tilpasset ens kompetanse. Her er det alltid personer til stede som kjenner en og som er utdannet til å være en støtte når det gjelder.

Den medisinske behandlingen

Den medisinske behandlingen tar utelukkende sikte på å redusere eller avhjelpe uønskede symptomer: sterk angst, psykotiske tegn, depresjon eller andre tyngre psykiatriske symptomer. Selve stoffavhengigheten kan ikke behandles medisinsk! Her må man gå den lange vei med psykososiale behandlingstiltak. Medisinsk behandling kan imidlertid være en nødvendig forutsetning for at den psykososiale behandling kan finne sted. Den psykiatriske forståelsen av de psykiske lidelsene er også avgjørende for at den psykososiale behandlingen blir tilpasset den enkelte. For eksempel skal pedagogiske problemer behandles forskjellig i miljøet hos personer med autistiske, personlighetsforstyrrede, eller psykotiske trekk, angst skal takles annerledes enn depresjon, spiseforstyrrelser har særlige problemområder man må være oppmerksom på i miljøet, osv.

Den medisinskfaglige behandling og forståelse må selvsagt være tett integrert med de tiltak som er i miljøet. Dette krever et høyt tverrfaglig nivå, løpende undervisning og møteaktivitet.

Den teoretiske referanserammen

Den teoretiske referanseramme i Finnmarkskollektivet består av flere terapeutiske retninger. Når behandlingen har gått inn i ”arbeidsfasen”: pasienten har forstått oppgaven, er motivert og klar til å gå i gang, for eksempel med angsteksponering, er metoden kognitiv atferdsterapi (level 1).

Som det fremgår av beskrivelsen for oven er det ofte en lang vei før denne situasjon er til stede. Indledningsvis må det en del psykoedukasjon til, og pasienten må være motivert. Her anvender vi Motivational Enhancement Therapy. I arbeidet med de problemer som typisk oppstår hos personlighetsforstyrrede bruker vi elementer fra Acceptance and Commitment Therapy (ACT) og Dialectical Behavior Therapy (DBT eller DAT). I arbeidet med å avdekke ubevisste idealer, ønsker og følelser som styrer atferden, brukes elementer av psykodynamisk tankegang og metode. I miljøet er grunnprinsippene hentet fra Therapeutic Community (TS)

Når så mange retninger brukes, skyldes det ikke frykt for å være konsekvent og følge en terapeutisk metode. Det finnes blot ikke en enkelt, velbeskrevet terapeutisk retning, som etter vår mening er dekkende for de mange behandlingselementer, stadier i behandlingen, m.m. som langsiktig behandling i døgninstitusjon inneholder. Derfor har vi valgt terapeutiske metoder fra ulike teorier, som ikke for alvor er indbyrdes uforenelige, og som har vist deres effekt ved evidensstudier på delområderne.